De syv uovervinnelige - mandag 26. februar 2024

Jeg har sett filmoriginalen med samuraier fra 1954, samt cowboyversjonene fra 1960 og 2016, men jeg trodde aldri at jeg skulle bli delaktig i en moderne versjon selv, før i går. Seks fantastiske musikere og meg selv, på øving til dagens utsolgte konsert i Oslo. 

De fleste av oss har ikke hatt kontakt med de andre i bandet på syv år. Noen har hatt sporadisk kontakt eller spilt noen konserter sammen, men som en helhet starter vi på en måte opp et slags nytt vennskap igjen på Øvingshotellet i Oslo, dagen før vi skal spille for et stappfullt lokale på Herr Nilsen. I våre moderne Ticketmastertider har konserten vært utsolgt lenge, nesten før vi selv visste at vi skulle spille sammen igjen. Vi holdt en avskjedskonsert på og med og for det fabelaktige spillestedet Buckleys første helgen i mars 2017, med to utsolgte konserter med masse gjesteartister, og visste ikke at blant annet pandemien skulle sørge for at dette også ble våre siste konserter sammen.

Alle medlemmene i bandet har prosjekter og karrierer utenom dette spesielle coverbandet som gjør Dylan slik han låt på den riktige perioden på 70-tallet, og det er tidvis svært vanskelig å samle alle til felles datoer for Rolling Thunder utenom egne avtaler med annen musikk. Men noen ganger treffer friperiodene, og alt faller på plass. Gårsdagens øving ble søkende nyvennskap igjen, latter, lekenhet, musikkglede og en kombinert følelse av at det var akkurat dette vi skulle gjøre sammen, akkurat nå, akkurat disse menneskene, med store aldersspenn, men smale musikalske referanser på god og riktig musikk gjennom verdenshistorien. Vi korrigerte hverandre på ord nummer fjorten i vers elleve på en låt, og presiserte at det egentlige ikke var en H7 som var det hemmelige grepet på en av låtene, men heller en slags rar sussdim som ingen kunne navnet på. Når syv gamle heteromaskuline med stor intensitet klemmer hverandre med smil om munnen i stedet for den vanlige norske stive håndhilsningen, vet man at noe er riktig i samspillet. 

Og ingen overspiller, ingen prøver å stjele solopartier fra andre, alle lytter til hva som er riktig instrument til enhver tid på alle steder i alle låter, og heller overdriver når det er riktig i noen sekunder, og følger mere med på en felles energi mellom medlemmene i bandet i stedet for å gi seg hen til oppvisning for et henrykt publikum, da vet man at man har funnet en synergi som bare finnes mellom spesielle mennesker. Som i en film med samuraier eller revolvermenn. Forståelse og ære, og for vår del, en musikalitet på vegne av gruppa, der enkeltprestasjonene alltid står i andre rekke for helheten. Og der hvor faktisk eksperimentet, utforskenheten og alle feilene det medfører er med på å gjøre musikken enda mer spennende. 

Vi ler og unnskylder oss på samme måte som fotballspillere når de tror at pasningen kommer til høyre i stedet for rett frem. Men vi har forsøkt alle sammen å legge opp til det perfekte, enten musikalsk eller sportslig, og i de aller fleste tilfeller mellom deltagere i et bra lag, så treffer man oftere enn man bommer stygt. Det er dette som gjør livet, fotballen og musikken levende og ekte. De syv uovervinnelige tapte ikke i kveld på øving. De vil heller ikke tape i morgen kveld på konsert. Det er de for rutinerte og dyktige til. De kan ha en god eller en dårlig eller noen få ganger en ekstremt bra kveld. Men de vil aldri tape. Og de vil alle gjøre sitt ytterste for at de som har betalt en passe god sum pluss billettavgifter for å slippe inn får en så bra kveld som det er mulig å få. Og så får fremtiden vise om dette er et engangstilfelle for en spesiell anledning, og om gjengen igjen vil spres for alle vinder som i en klassisk film, eller om det faktisk er mulig å samles igjen for å spre god musikalsk glede både innad og utad til andre.

Jeg håper og tror inderlig på det siste.