Nerdedager onsdag 14. februar 2024

Har pakket koffert for tur sørover til svigerfars begravelse til helgen. Har ikke gjort noe som helst som kan kategoriseres som fornuftig og fremtidsrettet de siste dagene, kanskje med unntak av noen få famlende gjennomganger av låtene til konsert med Rolling Thunder Norway om et par uker. Jeg har rett og slett kjedet meg såpass mye at alt snøvær har vært en velkommen avveksling for å gå ut og røre på kroppen sammen med en ødeleggende ni år gammel Labrador som fortsatt vil angripe snøskuffa og hoppe i stykker alle nøye rettmåkte kantlinjer.

Ellers har tiden gått med til å starte helt forfra på alle 9 sesongene av The Flash, ca 24 episoder hvert år. Det tok meg en hel sesong og 4 episoder til før jeg skjønte at jeg hadde sett mye av dette før. Skuespillerne og dialogen var altfor mye Deja Vuhuuu til at jeg ikke kunne ha sett det før. Men altså, 9 sesonger til 2023. Det betyr at jeg har sett Netflixstuff som jeg antageligvis så i 2014. Mye har skjedd i verden og med meg siden den tid, så jeg tilgir meg selv at jeg fremstår som en nåtidens Joe Biden i forhold til glemsomhet og oversikt. Jeg har uansett tenkt å prøve å se ferdig hele serien, selv om det aldri tidligere har skjedd at jeg har orket mer enn 3 sesonger av noe, med unntak av mitt siste samboerforhold.

Leste akkurat på facebook at Mojo Nixon har reist avgårde for å møte sitt store idol Elvis Presley til slutt. Vet ikke hvordan hans avgang foregikk, men det har vært mange av de nå i det siste. PG og Nitty, Paus og Lillebjørn, svigerfar og Børchan osv. Det virker som om jeg selv har kommet i en alder der bortgang av venner, bekjente og helter er mer normalen enn oppsiktsvekkende i løpet av uka. Jeg kunne ha skrevet lange nekrologer om utallige gode personer, men la meg bare få si noen få ord om akkurat passe ukjente Mojo Nixon i dag. Han klarte å lage en helt udødelig låt med sin nedstrippede rockabillylåt «Elvis is Everywhere», som for meg var essensen av humor, låtskriving, timing, råhet og tekstmessig briljanse. Jeg var på en konsert med ham en gang på Aker Brygge på slutten av 80-tallet, der han blant annet simulerte kjønnslig omgang med gummi-and på scenen mens han fremførte en låt om hva han ønsket å gjøre med en kvinnelig programleder på MTV. Jeg hadde på meg en T-skjorte med Elvis Is Everywhere på, og etter konserten kom han bort til meg og lurte på hvor jeg hadde kjøpt den. Han hadde faktisk aldri sett den før, og etter en veldig hyggelig samtale signerte han T-skjorten, og jeg aner ikke hva som skjedde med det klesplagget i ettertid. Idiotiske Roy klarte sikkert å kaste det i kort streit periode på 2000-tallet da jeg prøvde å legge bak meg harryfaktene mine et par måneder.

Mine nerdedager i det siste har også omfattet ekstremt mye lesing, selv til meg å være. Etter å ha passert cirka 400 sider av Roberto Bolanos Ville Detektiver begynte boka å bli veldig interessant, og de siste 300 sidene gikk unna med fryd og leselyst og smil om munnen. Ellers omfatter haugen av bøker jeg har pløyd ferdig de siste ukene også en liten skuffelse. Jeg har alltid likt Paulo Coelho, men ble faktisk litt skuffet over enkelheten, historien og språket i det som ifølge kritikerne er hans mesterverk etter Alkymisten, nemlig Veronica Må Dø. Jeg klarte aldri å få den boka til å bli noe annet enn en middelmådighet på linje med noe som de som ikke slipper inn i Forfatterforeningen (altså medlemmer i Forfatterforbundet i stedet) skriver på en passe dårlig dag. Akkurat slik jeg følte det når jeg leste andre bøker enn Åndenes Hus av Isabella Allende. Så i skuffelsen over middelmådige bøker tok jeg en TVNorge-pause og lo meg gjennom Two And A Half Man og Big Bang Theory, og etterpå prøvde å overgå middelmådig kunnskap i Alle Mot Alle, og pinglete pysekjendiser i 71 Grader Nord.

Så, jeg har altså ikke gjort noe som helst fornuftig for menneskeheten eller kunsten i det siste, bare fordrevet tiden med innholdsløst tidssløseri i tillegg til å måke tusenvis av skuffer med snø, og utøvd et helt ufornuftig inntak av totalt feilaktige kalorier i forhold til alder og BMI. Men som vanlig er jeg en evig realistisk optimist, som vet at ingenting varer evig. En forandring vil komme før eller senere, til det bedre eller til verre. Uansett vil en forandring dra meg ut av det kjedsommelige nerdelivet som jeg har hatt i det siste. Det kommer nok en tippepremie eller en katastrofe snart. Jeg har trua.