Jeg skulle ha skrevet en sang i dag søndag 3. mars 2024

Men den ville bare blitt ekkelt positiv. Veldig gammelviktoriansk overklassetype ekkel. Jeg har med skrivesaker og inspirerende diktbøker, men det er ikke mulig å få til noe som helst her som kan minne om ekte liv.

Etter en frokost der jeg unnlot å drikke gratis sjampis hadde jeg en times massasje før gratis lunsj i dag med noen glass gratis sangria. Så spaserte jeg et par hundre meter bort i 25 grader varme i slippers og kortbukse for å se United tape mot City på storskjerm. Drakk et par billige øl til kampen, skravlet litt med et par fra Sverige og et par fra Dublin som alle trodde at United skulle tape mer enn de gjorde, så alle sammen av oss så egentlig på 3-1 tap som en slags seier. Det var vi enige om. På vei opp til det nylig rengjorte rommet på hotellet tok jeg med meg et stort glass gratis vin og satte meg ned for å skrive denne teksten som en slags oppfølging til forrige tekst om stor skamfølelse ved å være nordiske fråtsere i billigland. Men det rare er hvor fort jeg blir påvirket av omgivelsene rundt meg. Jeg er ikke lenger flau når jeg henter meg gratis drikke og gratis ekstra mat utenom de gratis måltidene her. I går kom jeg tilbake seint på kvelden til hotellet, etter en flott intimkonsert hjemme i studioet til Marian Aas Hansen og hennes ekstremt hyggelige rockemann. Jeg hadde ikke hatt middag her på hotellet, men tok med meg snitter og vin fra den døgnåpne snackbaren i resepsjonen og sovnet mett og lykkelig på rommet etter litt zapping gjennom noen passe interessante kanaler på en stor TV-skjerm.

Det må være helt umulig å være kreativ musikalsk og tekstmessig på et sted som dette. «Jeg lever som en konge, tar hva jeg vil ha» - sitat Michael Krohn. Slik er livet her på Gran Canaria som turist eller fastboende skandinav. I går var vi 30 personer på intimkonsert, og Marian pratet bare norsk. Hun trengte ikke å oversette noe til noen. Det er steder her på øya der spanjoler er minoriteten av fastboende.

Jeg er neddopet av gratis alkohol, og normaliteten ved å forsyne meg med akkurat det jeg vil ha til enhver tid på døgnet. Det er som om alle signaler om skam og urettferdighet blir lammet av omgivelsene, været, menneskene rundt meg, smakløsheten i populærkulturen her, lavnivået på konserter (med unntak av Zelimir og Marian i går!) og sløvheten hos alle gjester her som nyter å være småfulle hele døgnet. Gran Canaria er pleiehjemmet for alle som var kåte ungdommer på Mallorca og Ibiza i forrige årtusen, og som nå får tenning av passe smakløs mat og drikke.

Sangen jeg burde ha skrevet i kveld burde vært på trøndersk, for å illustrere livet her. Herr æ det fortsatt liv, Roy-Roy! I morra er det trønderfestival på øya. Dag Ingebrigtsen, Terje Tysland etc spiller på en pub litt lenger nord, og det er bare en brøkdel av hva som skjer av reine norske forestillinger rundt omkring. Kanskje jeg skriver en sang om Pleiehjemmet Granca, eller kanskje jeg bare går ned til middag nå i stedet, og fråtser litt videre før jeg blir så ustø at jeg ikke lenger klarer å trykke på disse tastene og skrive noe fornuftig om hvordan det er å overvinne skamfølelsen rundt det å bli alt man foraktet som ung rebell for så mange mil og så mange år siden.

Det som faktisk er den verste følelsen akkurat nå, er ikke nummenheten og mangelen på skam. Det er følelsen av varme og lykke og et ekte smil, som jeg egentlig ikke har følt på lenge. Og siden glasset med Sangria fra resepsjonen nå er tomt, så legger jeg skylden på det. Jeg har ikke blitt eldre eller mindre kritisk, eller mer normalisert A4-menneske. Det har absolutt ikke skjedd! Nei! Jeg er bare antageligvis en lykkelig gladfull normal nordmann. Tror jeg eller håper jeg.....