I begynnelsen var bare ordene – mandag 19. februar 2024

Nå er det skrift. For min del mest, og for veldig mange som vokser opp nå. Den gode samtalen finnes ikke lenger. Jeg er faktisk redd for den gode samtalen. Jeg foretrekker bøker, meldinger og filmer fremfor en levende samtale med noen jeg bryr meg om i forbindelse med viktige temaer som betyr noe. Derfor skriver jeg dette nå, i stedet for å ringe til de jeg burde hatt en viktig samtale med.

Jeg har altfor mange mennesker i livet mitt som jeg burde pratet ut med, for lenge siden, alvorlig og flere ganger. I stedet trekker jeg meg tilbake, og leser en bok om mennesker som prater ut med sine nærmeste om ting som betyr noe. Eller jeg ser en alvorlig film om nære relasjoner, eller rett og slett bare ser en konsert på youtube med artister som har gode tekster om å prate med andre.

Så dette er en tekst til alle de jeg ikke har ringt til når jeg burde. Jeg har ikke tenkt å navngi noen, så jeg prøver å gjøre dette så diffust som mulig. Men det er dørstokkmila og flyskrekk fordoblet i stor mente, og jeg vet ikke hvordan jeg skal angripe det naturlig uten normale norske kunstige stimulanser. Menneskelige relasjoner er noe av det vanskeligste som finnes, derfor rømmer jeg som regel til bøkenes, musikken og filmenes verden i stedet. Det er kanskje derfor jeg som regel ser filmene og hører musikken alene, og ikke har noen å diskutere bøkene med.

Jeg husker at en venn av meg (vet ikke om hen definerer seg som en tidligere venn eller ikke) la ut følgende setning på facebook etter et innlegg jeg hadde der for mange år siden (før jeg sluttet å legge ut noe som helst): « Ikke forvent et svar fra Roy på det du skriver. Han fører bare en enveisdialog». Og denne (ev. tidligere) vennen min hadde jo selvfølgelig helt rett. Det er derfor jeg nå for tiden bare skriver slike innlegg her på hjemmesiden min som ikke lar seg besvare. Jeg har rett og slett blitt sosialt livredd for samtaler, debatter og utveksling av meninger. Alt er så riktig når jeg skriver det ned og kan tenke over det og redigere det i ettertid, og blir ofte så ekstremt feil når jeg sier det live. Selvfølgelig hjelper det ikke noe som helst at alle blir fornærmet for alt i disse tider, og at det finnes troll-faktorer hos selv de aller nærmeste man trodde var evige bestevenner for alltid.

Jeg er en stor fan av finske Sanna Saromaa, som med sine kritiske innlegg om nordmenn som oftest har truffet midt i en smal blink av selvhøytidelighet og feilslått norsk politikk. Innleggene har vært veldig velskrevne, men etter et par portrettintervjuer med henne i to store aviser siste uken har jeg funnet ut at jeg tenderer mye mer mot å være uenig med henne i hvordan hun uttrykker seg muntlig (journalistene har tatt opp samtalene og skrevet rett av), så jeg nedgraderer rett og slett mitt inntrykk av henne basert på ordrette samtaler i stedet for hennes gode skriftspråk. Slik er mitt eget liv også. Jeg har ikke overlevd et eneste intervju jeg gjorde som musiker og tekstforfatter, og ble bare latterlig fremstilt i de fleste tilfeller. Det levende ordet kan tas ut av sin sammenheng akkurat slik mottakeren bestemmer seg for, og i mitt tilfelle var jeg et perfekt objekt for uintelligente overskrifter. Sanna Saromaa er selvfølgelig mange hakk mer reflektert enn meg, men også hun har i det siste gått i fellen med å tenke at levende samtaler lønner seg bedre enn godt gjennomarbeidede enveisskrifter som alle verdens ledere som regel benytter seg av, med unntak selvfølgelig av demente Biden og tilbakestående Trump.

Jeg har så mange mennesker jeg skulle ha sagt så mye til, både i respekt og som takk, og som aldri hører et ord fra meg. Jeg har på huskelisten min at jeg skal ta kontakt med flere navngitte personer som jeg enda ikke har ytret noe til på lang tid. Det står til og med på huskelisten at jeg skal kjøpe en kul rockegave til en god venn for utlån av gode rockegitarer, men jeg finner aldri den kule nok rockegaven. Men jeg sier takk hver gang jeg ser ham, men det føles ikke nok. Så kanskje er håpet mitt at i det minste han (dette er en ekte Mann, derfor kamuflerer jeg han ikke som hen) kanskje med denne teksten kan forstå hvor takknemlig jeg er. I mellomtiden har jeg funnet en gammel CD på et støvete lager i studio som min ene leser banksjefen manglet, og håper at hen blir glad når den kommer i posten om noen dager, og at jeg dermed i det minste bevarer en god relasjon for fremtiden.

Det blir ikke noen telefon til personen som står øverst på listen min i kveld heller, men jeg skal prøve å se om jeg er sterk nok i morra til å klare det.

Og så vil jeg for ordens skyld unnskylde ovenfor min ene leser at dette innlegget her ble litt vel personlig og unnskyldende. Jeg lover at neste innlegg utelukkende skal handle om god britisk rockemusikk.